Det er fortsatt arbeid igjen med søylene ved kaien i Båtsfjord. Samtidig går mye av tiden til administrasjon. Den delen av arbeidsdagen er han ikke blitt mer glad i. Derfor bruker han nå betydelig innsats på å bygge et system som skal gjøre at han slipper å bruke så mye tid på den senere.

Det er et gjenkjennelig paradoks for en problemløser: Akkurat nå tar det mye tid å skape mer tid.

Bygger seg ut av administrasjonen

Ambisjonen omfatter både bedriften og privatlivet. Han forteller om programmering av AI til oppgaver som kontorledelse, kvalitetssikring, HMS og sekretærarbeid. Arkiveringen er en vesentlig del av arbeidet. Dokumenter og oppfølging skal inn i et mer automatisert system, fremfor å kreve stadig nye manuelle runder.

Han mener han nærmer seg mål, men er tydelig på skillet mellom det han bygger og det som faktisk er klart til bruk.

Dette er heller ikke først og fremst en demonstrasjon for andre. Systemet skal fungere for ham selv. Målet er å frigjøre tid og oppmerksomhet til det han helst vil bruke hodet på: å tenke, utvikle og løse problemer. Kontorarbeidet er nødvendig. Det skal bare ikke få være hele arbeidslivet.

Det er liksom ikke klart til bruk ennå, så jeg har ikke noe å vise frem før det er ferdig.

Arbeidsro – ikke et tomrom

Han forteller at han har levd mye alene og hatt svært lite privat kontakt siden januar 2025. For ham handler alenetiden om friheten til å konsentrere seg, og roen til å følge sine egne tanker.

Han trives med å kunne bruke tiden på det han selv ønsker å fundere over, uten stadige avbrytelser eller forventninger om å rette oppmerksomheten andre steder. Det er ikke et tomrom han ber noen fylle. Det er arbeidsro han setter pris på.

Samtidig forteller han varmt om møtene med folk i Båtsfjord og Kjøllefjord. Han opplever vennlighet, hyggelige mennesker og at innsatsen hans blir verdsatt. Alenetid og gode møter med andre er ikke motsetninger i den hverdagen han beskriver.

Jeg liker å tenke. Har bestandig likt å tenke.

Vil ha svar som møter dokumentasjonen

Ved siden av bedriften og automatiseringen følger han opp flere offentlige saker. Han nevner saken mot sykehuset og arbeidet med en ny klage til Politidirektoratet i førerkortsaken. Han understreker at han har førerkort. Uenigheten gjelder kravet om årlig helsekontroll, som han bestrider.

Det som irriterer ham, er opplevelsen av stadig å måtte dokumentere egen funksjon, uten å få konkrete svar på hvorfor dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig. Han beskriver seg som en mann som trives med seg selv, ikke opplever plager og fungerer i arbeidet. Avstanden mellom den hverdagen og vurderingene han møter fra enkelte instanser, er kjernen i protesten hans.

Han trekker frem kunder som er fornøyde med tjenestene, oppdrag som blir utført og inntekter som blir skapt. Etter egen opptelling viser han til omkring 3,3 millioner kroner i inntekter i selskapene. Han anslår at 200 000–300 000 kroner av dette knytter seg til arbeid utført av andre, og hoveddelen til hans egen innsats.

For ham er dette konkrete sider ved livet han mener må tas med i vurderingen. Spørsmålet han sitter igjen med, er hva mer han skal legge frem – og hva som konkret begrunner at det han allerede har fremlagt, ikke er nok.

Det er også et prinsipielt spørsmål verdt å stille: Et menneske som bestrider en vurdering, trenger en begrunnelse det går an å forstå og svare på. Å bli hørt er ikke det samme som å få rett i alt. Men dokumentasjon fortjener svar som faktisk forholder seg til innholdet.

Det er komplisert å måtte bevise seg selv hele tiden til alle.

Tolv klager – og så videre

Han anslår at han har sju–åtte parallelle saker gående. Nye avslag blir fulgt av nye klager. Det kan gå måneder mellom rundene. Likevel skiller han tydelig mellom instansene og mellom sakene.

Denne uken trekker han frem Skatteetaten som et positivt eksempel. Han forteller at han har fått medhold i tolv klager, og beskriver etaten som lydhør når han legger frem logikk og faktum.

Han gjør ikke dette til en stor seiersfortelling. Resultatet tas til etterretning. Når det ikke lenger er noe å klage på, går han videre. Det sier noe viktig om hva han vil oppnå: å få rettet det han mener er feil, ikke å holde en konflikt i live etter at den er løst.

Å gi faen er ikke å gi opp

Formuleringen er hans egen. Løsrevet fra resten av samtalen kunne den hørtes ut som likegyldighet. Men han fortsetter å arbeide, dokumentere og klage. Det han vil gi slipp på, er ikke oppgavene eller prinsippene. Det er å la det som skjer, bestemme humøret hans.

Når vi spør hvordan han henter seg inn mellom rundene, korrigerer han selve premisset: «Jeg trenger ikke å hente meg inn, fordi det påvirker meg ikke. Det påvirker ikke humøret mitt engang.»

For ham handler dette om å skille mellom det som skjer, og hvordan han selv forholder seg til det. Han beskriver en nøytral observatørrolle: registrere det som skjer, svare når det trengs og fortsette med sitt.

Han legger særlig vekt på ett prinsipp: å fortelle sannheten, også når den ikke er til egen fordel. Det er denne forpliktelsen, slik han selv beskriver den, han vil styre etter – ikke behovet for å få bekreftelse fra alle rundt seg.

Jeg er blitt dødsgod i å gi faen.

Det verste er å slutte å gå

Mot slutten av samtalen samler han livsholdningen i noen få setninger. Hans personlige regel er å ikke la egoet eller tanken om at det er synd på ham, overta. Han vil bruke oppmerksomheten på det neste han kan gjøre, ikke på å bli stående i opplevelsen av urett.

Han sier at han kan gå i bekmørket og fortsette likevel. Det han vil unngå, er inaktivitet og passivitet. Blir han slått ti skritt tilbake, er svaret fortsatt å ta et nytt skritt frem.

I denne ukens samtale handler det både om de konkrete søylene i Båtsfjord, systemene han bygger og sakene han ikke anser som avsluttet. Ingen av delene trenger å være ferdige før han kan ha det bra med seg selv.

Det er kanskje ukens tydeligste skille: Å nekte å godta en avgjørelse er ikke det samme som å sette resten av livet på vent.

Han venter ikke på lyset før han tar neste skritt. Han fortsetter å gå.

Jeg trenger ikke noe lys i tunnelen for å gå.