Det har vært en av de ukene hvor det har skjedd mye, men hvor resultatene ikke nødvendigvis er de mest synlige.
Det som måtte gjøres
Store deler av uka har gått med til administrasjon, regnskap og opprydding i flere selskaper. Momsoppgaver skulle på plass, bilag skulle føres, og i enkeltpersonforetaket hadde jeg gjort det kanskje minst smarte man kan gjøre: samlet kvitteringer i en pose over lang tid.
Det fungerer helt utmerket - helt til posen skal tømmes.
Da blir det plutselig en jobb.
Nå er den gjort.
Og ja, det var deilig.
Men samtidig har det gått på bekostning av andre ting jeg egentlig ønsker å bruke tiden min på. Arbeidet med Problemsolver Marine, prosjektering, kunder, nye oppdrag - og ikke minst Newsflash.
Jeg har hele tiden vurdert de andre oppgavene som viktigere der og da. Dermed blir Newsflash lett det som må vente, selv om jeg faktisk mener avisa er viktig.
Jeg føler meg nesten lat foran datamaskinen
Det litt paradoksale er at jeg har veldig mye energi for tiden. Jeg får unna enorme mengder arbeid.
Likevel kan jeg sitte fra morgen til kveld foran datamaskinen og føle at jeg nesten har vært lat.
Det gir egentlig ingen mening.
Regnskap, prosjektering, administrasjon og selskapsdrift er arbeid. Noen ganger svært krevende arbeid. Men jeg liker bygg. Jeg liker å se at noe blir skapt. Jeg er ikke egentlig håndverker - jeg er ingeniør - men jeg liker hele prosessen fra problem til løsning og fra idé til noe som faktisk eksisterer.
Denne uka skulle jeg også ha levert videre arbeid på en kai ved et fiskebruk i Båtsfjord. Det rakk jeg ikke.
Kunden har vært forståelsesfull, men konsekvensen er sannsynligvis at helga også blir arbeidshelg.
Samtidig har søvnen vært litt for dårlig.
Det merkes.
Jeg lever ikke neste uke ennå
Under intervjuet fikk jeg spørsmål om hva som måtte til for at neste uke skulle bli vellykket.
Jeg klarte egentlig ikke å svare på det.
For jeg tenker ikke slik lenger.
Jeg har ikke en forestilling om at noe bestemt må skje neste uke for at jeg skal være fornøyd. Jeg har det bra nå. Jeg lever nå.
Det siste året har jeg på mange måter sluttet å bruke særlig mye energi på fortiden og framtiden.
2024 og 2025 inneholdt nok problemer til at jeg etter hvert bare zoomet inn på det som faktisk eksisterer: øyeblikket jeg står i.
Det begynte kanskje som en reaksjon.
Nå har det blitt en vane.
Jeg følger til og med sjelden med på værmeldingen. Da blir været en overraskelse når jeg går ut døra.
Det høres kanskje litt spesielt ut, men livet blir faktisk mer interessant på den måten.
Du trenger ikke se hele løsningen
Jeg tror veldig mange bruker mye energi på å bekymre seg for problemer som ikke har oppstått ennå.
Jeg gjør ikke det.
Når problemet kommer, håndterer jeg det.
Og jeg tror dette også beskriver ganske godt hvordan jeg arbeider som problemløser.
Man behøver ikke alltid se løsningen på forhånd.
Selv når situasjonen ser nesten umulig ut, trenger man ikke forstå hele veien fra start til mål.
Man må begynne.
Så må man bevege seg framover.
Én ting løses. Så dukker det opp ny informasjon. Et nytt alternativ viser seg. En person kommer med en idé. En løsning som ikke eksisterte i går, blir plutselig åpenbar.
Slik har overraskende mange av de vanskeligste oppgavene mine blitt løst.
Ikke fordi jeg satt stille og klarte å tenke ut hele fasiten.
Men fordi jeg begynte.
Fremover er egentlig bare neste steg
Jeg planlegger selvfølgelig når arbeidet krever det. Byggeprosjekter, økonomi og selskaper kan ikke drives uten struktur.
Men personlig har jeg sluttet å tro at jeg må ha kontroll på hele framtiden.
Jeg trenger bare å vite hva jeg skal gjøre nå.
Og når det er gjort, tar jeg det neste.
Du trenger ikke vite hvordan du skal komme helt fram. Du må bare begynne å gå.
Så dukker veien ofte opp underveis.
Og akkurat nå?
Nå er planen ganske enkel.
Jeg tror jeg skal sove.