Regnet, sykehuset - og Rita
Det regner utenfor sykehuset. Rita Westvik står med hetten trukket over hodet og hendene i lommene. Den lilla jakken er mørkere der regnet har truffet. Hun har vært på sykehuset denne uka. Sykdommen er alvorlig, og sykehuset er blitt en fast del av livet hennes.
Men når Frilansjournalisten spør hvem Rita er, kommer ikke kreften først.
«Jeg er en dyrevernisker. Liker å jobbe. Er veldig sosial type. Liker å hjelpe andre», sier hun.
Det er slik Rita vil begynne. Ikke med sykdommen, men med mennesket. Med arbeidet. Dyrene. Andre mennesker. Alt det hun fortsatt har, og alt det hun fortsatt gjør.
Beskjeden i 2020
Faktasjekken etter intervjuet rydder opp i tidslinjen. Rita fikk diagnosen i august 2020. Hun forteller at hun fikk vite at kreften hadde spredt seg, og at legene ikke kunne gjøre henne frisk. Behandling kunne derimot bremse sykdommen.
«Det var dødsdommen, vet du, for de kan ikke gjøre meg frisk. Men de kan bremse det», sier Rita.
Hun presiserer samtidig noe viktig: Det var ikke slik at legene sa at hun kom til å dø i 2022. Rita forteller at hun i 2020 fikk oppgitt omtrent fem år som gjennomsnittlig forventet levetid i hennes situasjon. Det er et statistisk gjennomsnitt - ikke en individuell dødsdato. Nå har det gått rundt seks år siden diagnosen.
Rita forteller at behandlingen har virket godt så langt. Hun er nå på en senere behandlingslinje og har fått en mild cellegiftbehandling i omtrent ett år. Hun ler litt av at den er såpass mild at hun ikke engang har mistet håret.
Fjorten dager i kjelleren
Da alvoret først traff, var det ikke slik at hun bare ristet det av seg. Hun beskriver de første fjorten dagene som et fall rett ned.
Det er en setning som rommer mye av Rita. Hun beskriver ikke en magisk vending eller en dag der frykten forsvant. Hun beskriver en beslutning. Sykdommen skulle få eksistere. Den skulle få være alvorlig. Men den skulle ikke få diktere hver eneste time.
«Jeg var rett i kjelleren de første fjorten dagene. Så plutselig bestemte jeg meg for at jeg skal ta livet tilbake.»
Å ikke gi sykdommen hele huset
Ritas strategi er ikke å late som om sykdommen ikke finnes. Det gjør den. Hun må på sykehuset, ta behandling og forholde seg til prøver og kontroller. Men mellom disse punktene forsøker hun å la resten av livet være nettopp resten av livet.
Hun vet også at tunge dager finnes.
«Tunge dager, ja, alle har vel det. Jeg har heldigvis ikke så mange av dem. Jeg er god på å legge dem bort og bare fokusere på det positive. Det er veldig viktig å kunne gjøre det.»
Det er et mindset som ikke kan måles på en blodprøve. Det helbreder ikke kreft. Men for Rita er det en måte å beskytte hverdagen på - og dermed også seg selv.
«Jeg lever som vanlig. Jeg lar meg ikke affisere av at jeg er alvorlig syk. Jeg tenker lite på at jeg er syk, egentlig.»
De små gledene blir store
Alvorlig sykdom har samtidig endret hva hun legger merke til.
Når Frilansjournalisten spør hva som konkret gir håp, svarer Rita uten store ord. Hun snakker om å stå opp. Kle på seg. Lage mat. Ta vare på dyrene. Ha gode venner og en fin familie.
«Jeg kan stå opp her og kle på meg selv. Jeg kan ta meg av meg selv og dyrene. Jeg kan ordne meg mat selv. Jeg har gode venner og en fin familie. Jeg mangler egentlig ingenting sånn sett.»
Vanlige ting blir ikke nødvendigvis mindre vanlige fordi livet blir alvorlig. Men de kan bli mer verdifulle.
«Du ser mer verdien i medmenneskene dine og i hverdagsgleden. De små gledene i hverdagen.»
«Dyrene er psykologene mine»
Dyrene er ikke et sidekapittel i Ritas liv. De er en av hovedhistoriene. Hun beskriver seg selv som dyrevernmenneske og bruker mye tid på hester, hunder og katter. Hun har også tatt ansvar som fosterhjem for en villkatt.
For en utenforstående kan det høres krevende ut å fylle dagene med dyr samtidig som kroppen går gjennom behandling. For Rita er dyrene både ansvar og fristed.
«De gode samtalene og det å tilbringe tid med dyrene mine og familie. Det betyr mye.»
Humoren kommer lett. Men bak den ligger noe gjenkjennelig: dyr krever nærvær, men ikke forklaringer. De trenger henne her og nå.
«Dyrene er psykologene mine. Jeg vet jeg kan stole på dem. De sladrer aldri.»
Max kommer inn i intervjuet
Midt i samtalen skjer det lille øyeblikket som en journalist ikke kunne ha planlagt bedre. Rita vender oppmerksomheten mot hunden Max.
«Fin gutt. Ja, det er fin gutten til mamma.»
Stemmen blir mykere. Samtalen har handlet om kreft, prognoser, tunge dager og vilje. Så står det plutselig bare en hund der og trenger Rita.
Det er kanskje nettopp dette hun mener når hun snakker om å ta livet tilbake. Livet består ikke bare av de store beskjedene. Det består også av en hund som skal ha oppmerksomhet akkurat nå.
Et vennskap som begynte med et gjerde
For redaktør .jokernord startet bekjentskapet med Rita lenge før dette intervjuet. Han forteller at de ble kjent i 2013, da han lyste ut et oppdrag med å male et gjerde rundt eiendommen. I 2020 tok han kontakt igjen i forbindelse med et hasteoppdrag for Jørgensen Entreprenør AS.
Sommeren 2025 bodde han en periode hos Rita. Hun åpnet døren, og de store hundene var en del av pakken. Redaktørens egen beskrivelse av denne perioden er enkel: Rita ga ham et trygt sted å være da livet rundt ham var urolig.
Den historien passer godt med hvordan Rita beskriver seg selv: sosial, arbeidsom og glad i å hjelpe andre. For denne reportasjen er det viktig å være åpen om relasjonen. Dette er ikke et portrett skrevet på kjølig avstand. Det er et portrett av et menneske redaktøren setter stor pris på.
Hva prøvene sier nå
Når intervjuet faktasjekkes, kommer det også fram en viktig oppdatering. Rita sier at legene nå beskriver situasjonen som stabil, og at det også er sett tilbakegang i kreften. Hun forteller at prøvene er svært gode.
«Det er stabilt, ja. Og til og med tilbakegang også», sier hun.
«Veldig gode prøver har jeg også. De har trua på at jeg kan være i flere år.»
Dette er Ritas gjengivelse av informasjonen hun har fått fra helsevesenet. Det er ikke en friskmelding, og Rita sier fortsatt at sykdommen ikke kan helbredes. Men akkurat nå forteller hun om gode resultater og en behandling som fortsatt gir henne tid.
Det gjør ikke 2020-beskjeden mindre alvorlig. Det gjør bare historien større enn den første prognosen.
Bare én vei
Mot slutten spør Frilansjournalisten hva Rita ville sagt til et menneske som selv står midt i noe tungt.
Hun trenger ikke lang betenkningstid.
Det er ikke medisinsk råd. Det er heller ingen garanti for at positiv tenkning løser alvorlig sykdom. Det er Ritas livssetning - formet av seks år med kontroller, behandling, dyr, arbeid, mennesker og den daglige beslutningen om å fortsette.
Utenfor sykehuset ligger regnet over bakken. Rita står i den lilla jakken, med sykehusbesøket bak seg og resten av dagen foran seg.
Kreften er en del av historien hennes. Men Rita Westvik har bestemt seg for at den ikke skal få være hele historien.
«Når du når bunnen, så er det kun én vei igjen, og det er oppover.»
Faktasjekk / redaksjonell merknad
Artikkelen oppgir ikke eksakt krefttype eller nøyaktig sted for spredning, fordi dette ikke ble entydig fastslått i intervjuet.
Medisinske statusopplysninger er formulert som Ritas egen gjengivelse av det hun har fått opplyst fra behandlende helsepersonell.
Femårsopplysningen er omtalt som et statistisk gjennomsnitt slik Rita selv presiserte - ikke som en individuell dødsdato.
Bakgrunnsopplysningene om oppdragene i 2013 og 2020 og oppholdet sommeren 2025 kommer fra redaktør .jokernord.