Det begynte ikke med en gravemaskin
Det første møtet med anleggsbransjen kom ikke bak spakene på en gravemaskin. Det kom med hakke, spade, stein og ei grøft som skulle opp et fjell.
Bengt-Arne Jørgensen hadde akkurat fylt 20 år da han fikk høre gjennom søsteren sin i Årviksand at Brødrene Albrigtsen AS kanskje trengte en mann til en jobb på Arnøya i Nord-Troms. Hun var gift med en av mennene i familien bak selskapet. Oppgaven hørtes enkel ut på papiret: handgrøft opp et fjell. Han takket ja.
Han kjente selskapet som et tradisjonsrikt anleggsfirma med arbeidsfolk som ikke var redde for å ta i. Nettopp derfor var han nervøs. Han skulle inn blant erfarne karer med mange års forsprang i styrke, arbeidsrytme og anleggsvane.
«Jeg visste at det bestod av råe arbeidsfolk, skikkelig råe karer å jobbe. Jeg var veldig nervøs for om jeg ville være god nok.»
Hakking, spade og en «Donald-hakke»
Jobben var ikke teknisk komplisert slik han husker den. Men den var fysisk kompromissløs. Kabelen lå i varierende dybde, kanskje fra rundt 40–50 centimeter og enkelte steder ned mot 80 centimeter.
Verktøyparken var enkel: hakke, spade og det arbeidslaget kalte en «Donald-hakke» – et redskap med butt ende på den ene siden og spiss på den andre, som et nebb.
Omtrent seks mann arbeidet, etter Jørgensens minne, på jobben. Flere var fiskere eller menn som på andre måter var vant til hardt fysisk arbeid. Ørjan Albrigtsen ledet arbeidet.
Den ferske 20-åringen oppdaget ganske tidlig at han ikke trengte å være sterkest. Han måtte bare fortsette.
«Det bor mer i menneskekroppen enn man er klar over på forhånd. Man trenger ikke være like sterk som de voksne, så lenge man har innsats i hodet og tenker at man aldri skal gi opp.»
«Timber!»
En av scenene fra fjellet sitter fortsatt fast. Arbeidslaget jobbet på rekke i bratt terreng. Når de hakket og grov, kunne stein løsne høyere oppe og begynne å rulle.
En av de erfarne karene brukte varselsropet «Timber!» når noe kom. Problemet var bare at den ferske 20-åringen ikke visste hva ropet betydde.
Han rakk å se steinen komme. Den gikk over eller forbi et lite stup i terrenget og traff ham midt på låret. Det gjorde svært vondt, men han ville ikke klage foran de tøffe karene. Han beit det i seg og fortsatte.
Arbeidslaget kom seg opp fjellet, og etter hans minne ble jobben ferdig før planlagt tid. Den eksakte høyden og trasélengden er ikke sikkert fastslått; tallet 1 400 meter er festet i minnet, men kan ha vært enten fjellets høyde eller grøftas lengde.
Videre til Tromsø
Da fjelljobben var ferdig, kom neste tilbud: Tromsø. Brødrene Albrigtsen utførte mye arbeid for Troms Kraft, blant annet i forbindelse med at ledningsnett skulle legges i bakken.
Bengt-Arne Jørgensen skulle være grøftegutt. Det innebar å stå nede i grøfta mens gravemaskinen arbeidet, bruke krafse og jevne ut små humper i bunnen slik at kabelen fikk et godt underlag.
På en av de første dagene stod han i grøfta foran Arild Albrigtsen. Gravemaskinføreren leverte så jevn grøft at grøftegutten nesten ble arbeidsledig.
«Arild er så dyktig til å kjøre gravemaskin at jeg har sett mange dyktige, men jeg vet ikke om jeg har sett noen som er bedre.»
Spørsmålet som fikk sjefene til å måpe
Etter noen få dager hadde fjelljobben gitt ham selvtillit. Han visste at han tålte fysisk arbeid, og han likte å kunne måle dagens innsats i meter ferdig arbeid.
Så gikk han til Arild Albrigtsen og Rune Albrigtsen og stilte spørsmålet slik han selv husker det:
«Kan æ få græve handgrøft i stedet for å være grøftegutt?»
Ifølge Jørgensen fikk han beskjed om at han var den første i firmaets lange historie som frivillig hadde spurt om akkurat det. Sjefene hentet fram et stort kart og begynte å merke av eiendom etter eiendom der det skulle graves handgrøft inn mot husene.
Beskjeden var enkel: Han kunne ta bilen til den første adressen neste morgen. Når han var ferdig der, skulle han bare fortsette til den neste. Slik ble sommerjobben i Tromsø i stor grad en sommer med spade og hakke.
«De bare tok pennen: der, der, der, der, der. Så sa de at jeg kunne ta bilen og kjøre til den første adressen neste morgen.»
Da 30 centimeter plutselig ble 60
Etter omtrent en uke kom en ny beskjed. Handgrøftene hadde, slik Jørgensen husker instruksen, vært gravd til rundt 30 centimeters dybde. Nå skulle de være 60 centimeter.
Det betydde at grøftene han allerede hadde tatt måtte graves opp på nytt og dypere. Dobbel dybde betyr ikke bare dobbelt arbeid: Masser raser inn fra sidene, arbeidsbredden øker og volumet som må flyttes blir betydelig større.
For 20-åringen endret det ikke innstillingen. Jobb var jobb, og han trivdes med det han holdt på med.
«Det anfektet meg ingenting. Jobb er en jobb, og jeg trivdes godt i jobben min.»
Arbeidsmiljøet han husker
Bengt-Arne Jørgensen er opptatt av at bildet av de tøffe karene ikke skal misforstås som et surt arbeidsmiljø. Han beskriver anleggshumor, røff tone og et visst machopreg – men også godt humør og fravær av baksnakking og smålighet.
Det var første gang han virkelig fikk smaken på et yrke der resultatet står igjen når arbeidsdagen er over. I bygg og anlegg kan man peke: Der er grøfta. Der er kabelen. Arbeidet har en fysisk konsekvens som er synlig.
«Selv om man er sliten, får man en veldig god følelse når man legger seg. Man føler at man har bygd noe – eller i mitt tilfelle den gangen: gravd noe.»
Setningen som ble værende
Av alt som ble sagt den sommeren, er det særlig én læresetning som fortsatt lever i hodet hans. Den kom fra Rune Albrigtsen: Å «syke seg selv ned» er noe av det enkleste et menneske kan gjøre – enklere enn å puste.
Jørgensen tolket det som en advarsel mot å dyrke egen motstand og gjøre oppgaven tyngre inne i hodet enn den allerede er ute i terrenget. Det betyr ikke at smerte, risiko eller belastning skal ignoreres. HMS og ansvar kommer først. Men som mental holdning ble prinsippet værende.
«Jeg ble veldig bevisst på at jeg aldri skal synes synd i meg selv fordi det er tungt. Jeg skal gjøre det som skal gjøres og gjøre det beste jeg kan bestandig.»
Starten på en problemløsermentalitet
På Arnøya lærte Bengt-Arne Jørgensen at kroppen kunne mer enn han trodde, og at erfaring kunne kompenseres med innsats og vilje. I Tromsø lærte han at en oppgave ikke trenger å være glamorøs for å være tilfredsstillende.
Det mest talende bildet fra den første sommeren er kanskje dette: En 20-åring står i ei perfekt gravd grøft og har nesten ingenting å gjøre. I stedet for å nyte den lette dagen går han til sjefene og ber om tyngre arbeid.
De har det. Og de har et helt kart fullt.
Kildemerknad
Artikkelen bygger på Bengt-Arne Jørgensens egne erindringer. Enkelte årstall, mål og historiske opplysninger er presentert som minner og anslag, ikke som uavhengig dokumenterte fakta.