«Du har fly i morgen klokka sju»
Jørgensen plasserer historien i 2006. Han hadde akkurat kommet hjem fra et større prosjekt i Tromsø og rakk knapt å lande i Alta før telefonen kom fra NCC.
«Når har du tid?» sa de. «Jeg har tid katti som helst.» «Ok, vi ordner fly til deg klokken sju i morgen tidlig.»
På Isle of Grain utenfor London ble han, slik han husker det, satt inn som supervisor i laget rundt byggingen av de store LNG-tankene. Jørgensen beskriver anlegget som strengt, internasjonalt og preget av omfattende sikkerhetstiltak.
En konstruksjon som måtte gå døgnet rundt
Glidstøp er en metode der forskalingen beveger seg gradvis oppover mens armering monteres og betong fylles kontinuerlig. Poenget er nettopp kontinuiteten: Når prosessen er i gang, kan man ikke uten videre ta kveld og fortsette dagen etter.
Jørgensen forteller at de jobbet 12-timersskift med omtrent en halv times overlapping mellom skiftene. Han mener å huske at gliden beveget seg rundt 2,5 centimeter i timen. Det tallet er et minne fra arbeidet og er ikke kontrollert mot prosjektloggene.
«Glidstøyp går jo egentlig kontinuerlig 24 timer i døgnet. Du stopper ikke. Det er et kjør å holde på med de glidstøypene der.»
T-skjortene sa «verdens største»
På anlegget fikk arbeiderne, ifølge Jørgensen, T-skjorter som slo fast at de hadde deltatt på «verdens største glidstøyp». Han mener det var diameteren det ble sikta til, og husket under intervjuet et mål på rundt 90 meter.
Grain LNG oppgir at de nye tankene har en diameter på 92,4 meter og er 50 meter høye. Fase II besto av tre nye tanker på 190 000 kubikkmeter hver.
Selve superlativet krever likevel presisjon. Prosjektkilder omtalte Grain-tankene som verdens største overjordiske full-containment LNG-lagertanker på gjennomføringstidspunktet. Vi har ikke funnet dokumentasjon som fastslår at akkurat glidstøpen var verdens største i diameter. Derfor står formuleringen som Jørgensens erindring fra anlegget – ikke som et kontrollert verdensrekordfaktum.
Så kom fotballkampen – og armeringslaget forsvant
En dag møtte det norske laget på jobb og oppdaget at de britiske jernbinderne var borte. Problemet var enkelt og brutalt: Gliden fortsatte.
Da nordmennene spurte hvor folk var, fikk de et svar som ifølge Jørgensen ble stående igjen som et kulturminne fra prosjektet: England spilte fotballkamp.
Nordmennene måtte armere selv. Jørgensen beskriver det som vanvittig stress å holde følge med den kontinuerlige støpen.
«Det blir jo full panikk. Gliden stopper ikke, og så var det ingen å armere der.»
35 varmegrader og betong som ikke ventet på noen
Sommervarmen gjorde ikke jobben enklere. Jørgensen husker temperaturer rundt 35 grader. For fersk betong kan høy temperatur gi raskere reaksjonsforløp, økt konsistenstap, større fare for uttørking i overflaten og mindre tidsmargin i utførelsen.
På Isle of Grain forteller han at laget bygde ned skjermer fra gliden for å skape skygge og skjerme den ferske betongen mot direkte sol. Prosjektdokumentasjonen beskriver slipform som en kontinuerlig prosess som krevde betongtilførsel og armeringsarbeid hele døgnet.
«Vi måtte gjøre mange tiltak egentlig.»
«Big Boss» og arbeidsklærne som satt «helt perfekt»
Jørgensen husker prosjektleder Per Wenaashagen som en hard og fryktet ledertype på anlegget. Det første møtet mellom de to handlet imidlertid ikke om betong, framdrift eller HMS. Det handlet om klær.
Jørgensen, rundt 1,82 høy og den gang cirka 78 kilo, fikk utdelt ei altfor stor bukse og ei altfor liten jakke. Belte fantes ikke, så buksa ble holdt oppe med tau.
Ifølge Jørgensen var svaret hans en icebreaker. Han følte bare på seg at dette ikke var rette karen å klage til om noen klær.
«Han ser at jakka er altfor liten og buksa altfor stor. Jeg ser på ham og sier: Nei, jeg synes de sitter helt perfekt.»
Den mest akutte hendelsen var ikke byggeteknisk
Da Fagjournalisten spør etter den mest dramatiske hendelsen, går intervjuet først i retning byggteknikk. Så stopper Jørgensen – og kommer på en helt annen historie.
Kostholdet i England hadde gitt ham kraftig forstoppelse. Etter flere dager med behandling fra sykepleieren på anlegget tok situasjonen en brå vending mens han sto høyt oppe på stillaset.
Heisføreren sto langt nede og pratet. Jørgensen ropte. Heisen kom etter hvert opp – altfor sakte etter hans vurdering. Resten ble en sprint over anlegget mot nærmeste toalett.
«Det føltes veldig kritisk, selv om det ikke var byggeteknisk kritisk.»
Og så var det britisk avløpslogikk
Kulturforskjellene fortsatte utenfor tanken. Jørgensen og kollegene undret seg over synlige avløpsrør utvendig på hus og spurte en engelskmann hvorfor rørene ikke lå skjult.
Han så på nordmennene som om de var dumme og spurte hvordan man ellers skulle få tak i rørene når de frøs.
På hotellet reagerte de også på at badet manglet sluk. Hva gjør man da hvis vann havner på gulvet? Svaret Jørgensen fortsatt husker, var like enkelt som det var britisk: «Man skal ikke søle.»
Det som står igjen
Bak de komiske episodene ligger et prosjekt Jørgensen fortsatt omtaler med respekt: enorm skala, høy sikkerhet, mange nasjonaliteter og en produksjon som krevde at folk, betong, armering og utstyr fungerte sammen døgnet rundt.
Han kom dit på ett døgns varsel. Det er kanskje det mest treffende bildet av hele historien: fra hjemkomst i Alta til et av Europas største LNG-anlegg – og rett inn i en glidstøp som ikke ventet på noen.
