Et oppdrag uten press – men med store konsekvenser
En del av kaia under et av fiskebrukene i Båtsfjord var vurdert så dårlig at riving fremsto som løsningen. Problemet var bare at produksjonshallen sto oppå den. Da Bengt-Arne Jørgensen kom til Båtsfjord i 2021 gjennom sitt daværende selskap Jørgensen Entreprenør AS, var oppdraget uvanlig fritt formulert: Gå under kaia, forstå hva som foregår – og se om du finner en løsning.
Det som fulgte ble et prosjekt der gamle armeringsknuter, en pensjonists minner, seks meter armeringsjern som forsvant rett ned i sjøbunnen, utrangerte rør, en liten gravemaskin, bølgeblikk og en håndholdt armeringsbøyer til slutt ble deler av samme løsning.
Bak oppdraget sto en innkjøpsleder som ifølge Jørgensen forsto at kreativ problemløsning noen ganger krever det motsatte av press.
Du har ikke noe press på deg. Du kan gå under kaia med musikk på ørene. Finner du ikke en løsning, så finner du ikke en løsning.
Telefonen som tok en annen retning
Historien begynte året før, i 2020. Jørgensen hadde et prosjekt på Melbu i forbindelse med et tankanlegg, der Lerøys innkjøpsleder Bent Ulleland var oppdragsgiver.
I 2021 fikk Jørgensen høre at det var betydelig kaiproblematikk i Båtsfjord. Han ønsket kontakt med havnemiljøet og fikk råd fra Ove Rørvik i Bunker Oil om å ringe Ulleland, som kjente mange i området. Telefonen tok en annen retning enn han hadde sett for seg.
– Han ble litt stille da jeg presenterte meg, og så sa han: «Bengt-Arne, er det du som er han betongeksperten?» Jeg svarte at det kunne han vel kanskje si. Da sa han omtrent: «Det var bra du ringte nå. Har du mulighet til å reise et par uker til Båtsfjord?»
Oppdraget var påfallende lite detaljstyrt. Kostnadene skulle dekkes, og Jørgensen skulle få tid til å gå under kaia og studere konstruksjonen. Fant han ingen løsning, var også det akseptabelt.
Bent Ulleland er siviløkonom, ikke byggingeniør, og profilerer seg heller ikke som byggekspert. Likevel mener Jørgensen at Ulleland har en uvanlig sterk byggteknisk forståelse – og, like viktig, god forståelse for mennesker.
– Jeg fungerer meget godt med ham som oppdragsgiver. Tilnærmingen hans var utrolig smart. Han fjernet prestasjonspresset, og det appellerte direkte til kreativiteten min. Senere i prosjektet, da nye problemer så nærmest umulige ut, hadde jeg hele tiden én tanke i hodet: Denne mannen lar jeg ikke i stikken ved å kaste inn håndkleet. Jeg skal finne en løsning.
Jørgensen beskriver derfor også Ulleland som en problemløser – ikke fordi han sto under kaia og konstruerte detaljene, men fordi han forsto det menneskelige aspektet og hvordan man kunne utløse maksimal kreativitet hos den som skulle løse problemet.
En kai andre hadde vurdert som moden for riving
Bakgrunnen var alvorlig. Den aktuelle delen av kaia var i så dårlig forfatning at rådgivende ingeniørmiljøer tidligere hadde kommet frem til at den måtte rives. Over denne delen sto produksjonshallen til fiskebruket. Dermed handlet det ikke bare om en kai. Riving av kaikonstruksjonen ville også få store konsekvenser for bygget og produksjonen over.
Jørgensen hadde ingen komplett tegningspakke som forklarte den opprinnelige konstruksjonen. Kaia var gammel, bygget om og reparert i flere omganger. Under den fremsto bæresystemet som et virvar av opprinnelige konstruksjonsdeler og senere forsterkninger.
De første dagene brukte han hovedsakelig floa. Fra båt kunne han komme tett opp under bæresystemet, studere opplegg, søyler og bjelker og forsøke å forstå hvor de kritiske svekkelsene lå.
– Jeg slet i noen dager med å forstå hele konstruksjonen. Det var mye som var kommet til senere, og det gjorde bildet rotete.
Gjennombruddet kom fra en pensjonist – og en knute
Et viktig spor kom da Jørgensen snakket med en eldre lokal mann som kjente området fra tiden da kaia ble bygget. Han kunne fortelle hvordan terrenget og arealene rundt hadde sett ut den gangen. Det fikk Jørgensen til å skifte metode.
I stedet for bare å spørre hvordan kaia var bygget, begynte han å spørre hvordan han selv ville ha bygget den dersom han var prosjektleder den gangen, med hjelpemidlene og arbeidsmetodene som fantes.
Så kom en detalj som for de fleste ville vært ubetydelig: en gammel armeringsknute. Jørgensen tok prøver i betongen for å se om han kunne finne intakte bindinger i armeringen. Da han fant en, mente han utførelsen ga et sterkt hint om hvem som hadde gjort jobben.
– Bindingen var gjort med bare en halv omdreining. Det høres kanskje trivielt ut, men det er vanskelig å få til. Du skal stramme tråden akkurat nok, og så kutte før den ryker. Det er typisk arbeid fra veldig gode akkordlag som levde av høy produksjon.
Jørgensen hadde selv bakgrunn fra slike miljøer i NCC og kjente arbeidsformen. Dersom et dyktig akkordlag hadde bygget kaia, mente han det var lite sannsynlig at de ville ha forskalt og armert hele konstruksjonen langsomt på stedet. Hypotesen ble at større deler var prefabrikkert i seksjoner på land og deretter løftet på plass med kran.
Hvis det stemte, måtte det også finnes fuger på helt bestemte steder. Han markerte for seg selv hvor de burde ligge, tok båten under kaia og begynte å undersøke akkurat disse punktene. Fugene var der.
– Da forsto jeg hele konstruksjonen. Og når jeg forsto originalen, klarte jeg også å skille den fra alt som var lappet på senere. Ting som først så viktige ut, kunne jeg plutselig se som hjelpesøyler eller reparasjoner som var kommet til mange år etterpå.
En liten tabbe avslørte et stort problem
Etter kartlegging og prosjektering utarbeidet Jørgensen Entreprenør AS løsning og pristilbud. Det ble akseptert, og arbeidet kunne starte.
Med på laget kom en gammel arbeidskamerat fra NCC, Kristian Salomonsen, som Jørgensen hadde arbeidet sammen med fra 2005 til 2010. Salomonsen døde i 2023.
– Hvil i fred, Kristian. Han hadde mast tidligere om å få være med på jobb, og denne gangen sa han ja.
Da utførelsen startet, viste det seg raskt at forundersøkelsene hadde en blindside. Jørgensen hadde brukt mest tid på flo for å studere bæresystemet og mindre tid på fjære for å undersøke sjøbunnen.
De hadde fått tre meter lange armeringsstenger hurtigfraktet fra Tromsø. På fjære sjø tok Jørgensen en av dem og stakk den ned i bunnen for å finne fast grunn. Den forsvant.
– Jeg slapp tre meter, og den bare gikk rett ned. Da tenkte jeg: «Faen, har jeg ikke sjekket bunnen godt nok?»
Han ba om å få sveiset på en ny tre-meters lengde. Seks meter armeringsjern forsvant også rett ned.
– Kristian sto oppe og var ikke spesielt fornøyd. Han sa omtrent: «Ikke fortell meg at du ikke har sjekket sjøbunnen.» Og det hadde han jo et poeng i.
«Vi fær og ser»
Det fantes ingen umiddelbar løsning. Jørgensens svar var å gjøre noe som kunne se fullstendig planløst ut: De satte seg i bilen og begynte å kjøre rundt i Båtsfjord.
– Kristian spurte hva vi skulle se etter. Jeg sa at jeg ikke visste. Vi måtte bare se.
De kjørte frem og tilbake gjennom bygda. Til slutt passerte de et område fullt av skrot, utrangerte gjenstander og gamle maskindeler.
– Jeg sa: «Der er det en bra plass å fare og se.» Kristian spurte selvfølgelig hva vi skulle se etter der. Jeg visste fortsatt ikke.
Blant gjenstandene fant Jørgensen store, kraftige stålrør av typen som kunne ha vært brukt til lysmaster. Han fant også en pigghammer til en liten gravemaskin – og en gravemaskin som var akkurat lav nok til å komme inn under takutstikket på fiskebruket. Plutselig hang delene sammen.
Rørene ble kjøpt og det ble sveiset spiss på dem. Gravemaskinen og pigghammeren ble leid. Én mann holdt og rettet røret nede, mens Salomonsen fra oversiden brukte pigghammeren til å drive røret ned gjennom massene – helt til fjell.
Dermed fikk de etablert bæreelementer som kunne føre last gjennom de løse massene og ned til fast berg. Over dette ble det bygget store betongsøyler med kapasitet for den nye lastveien.
Så kom neste «umulige» problem
Da ytterpunktene var løst, skulle arbeidet videre til neste søylerekke. Jørgensen hadde kjøpt inn spesialforskaling – halvmåneformede kompositt- eller plastelementer som kunne klikkes rundt eksisterende søyler.
Men på sjøbunnen lå en horisontal stålbjelke som var delvis skjult av begroing og sjøbunnsmasser. Den sto i veien for forskalingen. Igjen var en planlagt løsning plutselig ubrukelig. Og igjen kom samme svar: Vi fær og ser.
De kjørte rundt på kveldstid i Båtsfjord på nytt. Ved eller i nærheten av Bunker Oil oppdaget Jørgensen en stor stabel med kraftige, gammeldagse bølgeblikkplater. Han kjøpte hele stabelen.
Hos byggevareforhandleren Norlita fikk han også tilgang til en håndholdt armeringsbøyer. Med den kunne armeringsjern bøyes til kroker som kunne lirkes under den horisontale stålbjelken på bunnen og låses sammen med tilsvarende jern fra motsatt side.
Sammen med strekkmetall og fundamentsteng ble bølgeblikket brukt til å bygge en forskalings- og armeringsløsning rundt den eksisterende rekken med stålsøyler.
Resultatet ble ikke bare punktvise reparasjoner, men en sammenhengende betongvegg langs havbunnen som innlemmet de eksisterende stålsøylene og overtok og fordelte last på en annen måte. De øvrige søylene kunne forsterkes mer tradisjonelt med armering, forskaling og nye betongtverrsnitt.
Om innstøping av eksisterende stål i betong forklarer Jørgensen at målet var både konstruktiv innlemming og beskyttelse av stålet. Betongens alkaliske miljø kan bidra til å passivere stål og redusere videre korrosjon når detaljeringen, betongkvaliteten og eksponeringsforholdene er riktige.
Uortodoks – men etterprøvd
Løsningen var såpass uvanlig at den ikke bare ble stående på Jørgensens egen vurdering.
– Jeg måtte legge frem mye tall og beregninger i ettertid. Løsningen ble ettergått av et annet ingeniørkontor, og den ble godkjent.
Etter rehabiliteringen kunne Jørgensen stå inne for en beregnet forlenget levetid på 20 år for den aktuelle kaikonstruksjonen. For ham er likevel ikke prosjektets viktigste lærdom en bestemt type forskaling, søyle eller fundamenteringsmetode. Det handler om mentaliteten bak problemløsningen.
Det er ikke et alternativ at det er umulig
– Jeg lærte at uansett hvor vanskelig problemstillingen ser ut, kan man ikke slippe inn tanken om at det ikke går. Jeg må tenke: Det skal gå. Vi skal få det til. Det er ikke et alternativ å ikke finne en løsning.
Han understreker at det ikke betyr at løsningen alltid er synlig fra starten.
– Noen ganger trenger du ikke engang vite hva du leter etter. Da vi kjørte rundt i Båtsfjord, visste jeg ikke hva jeg skulle finne. Poenget var å utsette hodet for nok inntrykk til at kreativiteten fikk noe å jobbe med. Når de riktige tingene dukker opp foran deg, kan hjernen plutselig koble dem sammen.
Det kan være et gammelt rør. En pigghammer. En bunke bølgeblikk. En armeringsbøyer. Eller en liten detalj i en armeringsknute støpt inn for mange tiår siden.
For Jørgensen er det selve kjernen i problemløsning: Han gir seg ikke. Hvis han nekter å godta at problemet er umulig, finner han som oftest en vei videre.
I akkurat denne historien startet den holdningen før han i det hele tatt hadde satt foten under kaia. Den startet med en oppdragsgiver som sa: Ta den tiden du trenger. Gå under kaia. Hør på musikk om du vil. Og hvis du ikke finner en løsning, er det også greit.
– Det høres nesten ut som han fjernet presset. Men for meg gjorde han egentlig det motsatte. Han skapte en lojalitet og motivasjon som gjorde at da problemene kom, så tenkte jeg bare: Jeg skal løse dette. Uansett.
Redaksjonell merknad
Saken bygger på Bengt-Arne Jørgensens egen beretning om prosjektet i 2021. Han var prosjektets problemløser og representerte Jørgensen Entreprenør AS, et selskap som gikk konkurs i desember 2022. Jørgensen er i dag ansvarlig redaktør i Problemsolver Newsflash.
Tekniske beskrivelser og vurderingen av 20 års forlenget levetid er gjengitt etter Jørgensens forklaring. Problemsolver Newsflash har ikke hatt tilgang til den komplette prosjekteringen eller kontrollrapporten.