Etter uker med arbeid, møter, handleturer, måltider og små samtaler i hverdagen nærmer Bengt-Arne Jørgensens opphold i Båtsfjord seg slutten. Når han blir spurt om hva han kjenner på idet han snart skal reise, kommer svaret uten særlig betenkningstid: Det er litt vemodig. Han trives rett og slett svært godt her - kanskje bedre enn noe annet sted han har arbeidet i Norge.
Folket gjør forskjellen
Jørgensen kommer fra Alta og legger ikke skjul på at han mener naturen der hjemme slår Båtsfjord. Været i ytre Varanger er heller ikke det som lokker ham. Landskapet er annerledes enn det han er vant til fra Alta og Møre og Romsdal, og vinteren kan sette sitt tydelige preg på fjellene rundt bygda.
«Når det ikke er naturen jeg liker best, og heller ikke været, sier det egentlig utrolig mye om folket her når jeg faktisk kunne tenkt meg å bosette meg i Båtsfjord.»
Det er nettopp menneskene han vender tilbake til når han skal forklare hvorfor Båtsfjord skiller seg ut. Han beskriver et lokalsamfunn der hjelpsomheten ikke føles påtatt eller høytidelig, men som en naturlig del av hverdagen. Folk hilser. Folk prøver å finne løsninger. Og dersom noen ikke har det du trenger, er det ofte noen som vet hvem som kan hjelpe.
For en prosjektleder som i mange år har reist dit prosjektene finnes, er det ikke en ubetydelig observasjon. Jørgensen har arbeidet en rekke steder i Norge og har sjelden hatt geografiske begrensninger på oppdragene sine. Nettopp derfor veier sammenligningen tungt når han sier at Båtsfjord kan være stedet han har trivdes aller best.
Hjelpsomhet som sitter i veggene
Han merket det allerede i 2021, under et større prosjekt i Båtsfjord. Som tilreisende entreprenør oppstår det alltid situasjoner der man mangler utstyr, materialer, lokalkunnskap eller en kontakt. I en liten kystkommune er ikke alt nødvendigvis tilgjengelig over disk samme dag. Likevel opplevde han gang på gang at folk gjorde det de kunne for å få ham videre.
Båtsfjord Hotell og Rainer trekkes fram som et tydelig eksempel. Under oppholdet i 2021 hjalp Rainer til med langt mer enn det som normalt kan forventes av et hotell. Når Jørgensen trengte noe til prosjektet som ikke var enkelt å oppdrive lokalt, forsøkte Rainer å finne en løsning eller sette ham i kontakt med noen som kunne hjelpe. Denne gangen har behovet vært mindre, men inntrykket har stått igjen.
Det samme gjelder Norlita. Der møtte Jørgensen ikke bare god service, men også faglig interesse. Samtalene kunne like gjerne dreie seg om betong, tilsetningsstoffer og forskaling som om selve handelen. For en mann som lever og ånder for bygg, konstruksjoner og problemløsning, er det nettopp slike møter som gjør et sted interessant.
En hel bygd av små, gode møter
Når han begynner å ramse opp steder og mennesker han har satt pris på, blir listen raskt lang. Mustad. Byggmakker. Rema 1000. Coop Prix og sjefen der. Polar Klipp. Puls Fitness. Gobetten. Båtsfjord Pub. Båtsfjord Brygge. Båtsfjord Hotell. Norlita. Og Lerøy, der han denne gangen har hatt sitt daglige virke tett på fiskebruket og de ansatte.
Det er ikke én enkelt virksomhet som bærer inntrykket av Båtsfjord. Det er summen av dem. Den vennlige praten over en disk. Noen som hilser selv om de ikke kjenner deg godt. En ansatt som tar et ekstra tak. En butikkeier som tenker løsning i stedet for begrensning. Små ting, men gjentatt ofte nok til at de til slutt blir selve bildet av et lokalsamfunn.
Båtsfjord Brygge får en særlig varm omtale. Jørgensen beskriver maten der i ordelag som neppe kan misforstås: Han mener den er blant det beste han klarer å oppdrive noe sted. Pizzaen på Båtsfjord Pub og maten på Gobetten trekkes også fram som en del av et overraskende godt mattilbud i en liten kommune langt nord.
Puls Fitness imponerer på en annen måte. Det moderne treningssenteret beskrives som «top notch» og blir for Jørgensen enda et eksempel på at størrelsen på et sted ikke nødvendigvis sier noe om kvaliteten på tilbudene. Polar Klipp får samme varme omtale, og også dagligvarebutikkene og byggevarehandelen nevnes som steder der det er lett å føle seg velkommen.
Et samfunn med plass til folk utenfra
Jørgensen legger også merke til noe annet: hvor synlig internasjonalt Båtsfjord er. Han trekker fram mennesker fra blant annet Litauen, Polen og Latvia som han har møtt gjennom fiskerimiljøet. I hans møte med bygda opplever han ikke dette som parallelle miljøer som eksisterer hver for seg. Han opplever at folk utenfra er en naturlig del av lokalsamfunnet.
Han er forsiktig med store samfunnsanalyser, men beskriver hverdagsinntrykket som åpent og inkluderende. På fiskebruket til Lerøy møter han ansatte som hilser, prater og bidrar til den samme tonen han opplever ellers i bygda. For ham er det denne jevne normaliteten som betyr mest: at vennlighet og inkludering ikke oppleves som et prosjekt, men som en vane.
Ikke et farvel
Selv om de siste dagene i Båtsfjord kjennes litt vemodige, vil han ikke snakke om savn eller avskjed som om dette er siste kapittel. Det ligger ikke til hans natur. Han trives mye i eget selskap og blir sjelden dramatisk sentimental når et opphold tar slutt. Dessuten tror han ganske enkelt ikke at han er ferdig med Båtsfjord.
For en ingeniør og entreprenør som arbeider med kai, betong og kystkonstruksjoner er det vanskelig å overse hvor relevant Båtsfjord er. Han ser muligheter for nye oppdrag knyttet til havna, fiskerimiljøet og kystkonstruksjonene. Det kan derfor være helt naturlig at et nytt prosjekt fører ham tilbake.
«Det er veldig mye kai her og mye kystkonstruksjoner. Det kan fort bli naturlig at jeg skal tilbake hit. Så jeg ser ikke på dette som noe endelig.»
Kunne faktisk ha bodd her
Så kommer uttalelsen som kanskje oppsummerer hele intervjuet bedre enn noe annet. Dersom livet praktisk hadde lagt til rette for det, kunne Jørgensen sett for seg å ta med seg barna og bosette seg i Båtsfjord.
Det er ikke et utsagn han knytter til spektakulære fjell, midnattssol, vær eller romantiske forestillinger om livet ytterst mot Barentshavet. Tvert imot. Han sier det til tross for at naturen ikke er hans favoritt og været definitivt ikke er årsaken til trivselen.
Dermed blir utsagnet nesten en ren tillitserklæring til menneskene som bor her.
«Hvis jeg kunne fått det akkurat slik jeg hadde ønsket, uten de praktiske komplikasjonene det ville skapt, kunne dette vært en plass jeg hadde tatt ungene til og bare bodd.»
Fortsett å være akkurat som dere er
På spørsmål om hva han ville si direkte til folk i Båtsfjord før han reiser, kommer svaret kort og uten store ord: Fortsett å være akkurat som dere er.
Så kommer gliset og et lite tillegg, helt i Jørgensens ånd: Båtsfjord burde gå sammen og få på plass en kyssebenk, slik han har sett i Kjøllefjord.
Spøken passer egentlig godt som avslutning. For intervjuet handler ikke om at Båtsfjord skal bli noe helt annet. Det handler om at bygda allerede har noe som er vanskelig å bygge, kjøpe eller vedta politisk: en kultur der tilreisende kan føle seg sett, hjulpet og velkommen.
For Bengt-Arne Jørgensen er det den kulturen som står igjen etter arbeidsdagene. Ikke været. Ikke landskapet. Ikke ett enkelt prosjekt.
Folket.
Om intervjuet
Saken bygger på et samtaleintervju med Bengt-Arne Jørgensen 13. september 2026, bearbeidet av Frilansjournalisten i avisens AI-redaksjon. Jørgensen er ansvarlig redaktør i Problemsolver Newsflash og har selv arbeidet på oppdrag ved Lerøys anlegg i Båtsfjord. Omtalen av virksomhetene og lokalsamfunnet gjengir hans personlige erfaringer og vurderinger.