Biffen kan vente. Først skal vi noen tusen år tilbake.
På kjøkkenet i Båtsfjord står Arild Klokkervoll og lager indrefilet. Soppen, rødløken, brokkolien med hvitløk og de fløtegratinerte potetene skal snart på bordet. Men før middagen er over, har samtalen tatt oss inn i jernaldergraver, over gamle jaktfelt og ut på en Finnmarkskyst der steinalderen enkelte steder ligger synlig i dagen.
Bengt-Arne Jørgensen møtte arkeologen tilfeldig i Kjøllefjord i fjor. Nå treffes de igjen i Båtsfjord. Denne gangen blir matlagingen rammen rundt et intervju om hva mennesker har etterlatt seg – og hvor mye en liten bit av fortiden kan fortelle når noen vet hva de skal se etter.
For Klokkervoll kan et beinfragment belyse forholdet mellom mennesker og dyr. En samling steinskjul kan åpne spørsmål om hvordan jegere samarbeidet. Og et avslag fra et steinredskap kan gi en nesten svimlende nærhet til en handling som fant sted for tusenvis av år siden.
Doktorgrad på mennesker, dyr og død
I 2025 fullførte Klokkervoll doktoravhandlingen «Animals in Iron Age mortuary rites. Traditions, transitions, and transformations in Rogaland, SW Norway» ved Universitetet i Stavanger. I intervjuet forteller han at han forsvarte doktorgraden omtrent ett år tidligere. Temaet var dyrelevninger lagt ned sammen med mennesker i jernaldergraver: materiale fra Rogaland, sett i sammenheng med andre deler av Skandinavia.
Arbeidet handlet ikke bare om hvilke dyrearter som var til stede, men også om hvordan de var representert: om hele dyr var lagt ned, om bare enkelte kroppsdeler var med, hvilke kombinasjoner som gikk igjen og hvordan praksisen endret seg over tid.
– Først og fremst fikk jeg en oversikt over temaet. Jeg så på hvordan dyr er representert, hvordan de opptrer, hvilke kroppsdeler som er med og hvilke nedleggingstradisjoner vi kan lese ut av de fragmenterte dyrelevningene, fortalte Klokkervoll.
Målet var ikke bare å katalogisere funnene, men å prøve å forstå menneskene bak dem: hvorfor bestemte samfunn valgte bestemte dyr, hvorfor enkelte dyr fikk en annen behandling enn andre, og hva dette kan si om religion, sosial struktur og forholdet mellom mennesker og dyr.
Hunder og hester fikk en særstilling
Et av de tydelige mønstrene er at når hele dyr ble gravlagt, var det særlig hunder og hester som gikk igjen.
Det er interessant nettopp fordi dette ikke først og fremst er dyr mennesket har hatt for kjøttets skyld. Hest og hund er dyr mennesker må samarbeide med. De trenes, brukes, gjenkjennes som individer og inngår i et sosialt forhold til mennesket. Klokkervoll peker på at dette kan være en viktig del av forklaringen på hvorfor akkurat disse dyrene kunne få en helt annen plass i dødsritualene enn andre husdyr.
– Når man ser at det stort sett er hunder og hester som blir lagt ned hele, er det dyr man sosialiserer med og må fungere sammen med. De kan være blant de mest verdifulle dyrene man har. Så har man valgt å representere dem med hele kroppen, på samme måte som menneskene, sa han.
Det er ikke det samme som at vi kan vite nøyaktig hva hver gravlegging betydde. Men i Klokkervolls tolkning åpner mønsteret for å se dyrene som mer enn mat og arbeidskraft. Valget av art og kroppsdeler kan belyse både sosiale bånd og forestillinger knyttet til døden. En hel hund og et utvalg dyrebein er forskjellige spor; forskjellen er en del av det forskeren forsøker å forstå.
Hestebegravelser - en tradisjon med dype røtter
Hesten har en særstilling i en rekke gamle kulturer, og Klokkervoll setter de skandinaviske funnene inn i en langt større sammenheng.
I intervjuet trekker han linjer til eldre hesteritualer utenfor Skandinavia og til det han omtaler som et indoeuropeisk kulturkompleks. Poenget er at skandinaviske funn må ses i en større sammenheng, samtidig som lokale forskjeller betyr noe.
– I Skandinavia ser vi ikke denne typen hestebegravelser før omkring 200-tallet, forklarte han.
Det betyr at selv om ideen om hesten som et spesielt dyr har dype historiske røtter, må den skandinaviske praksisen forstås i sin egen tid og sammenheng. Nettopp slike forskjeller er noe av det arkeologien prøver å kartlegge: hva som er lokale tradisjoner, hva som er påvirkning utenfra, og hva som oppstår når ideer flytter seg mellom samfunn.
Finnmark som arbeidsplass
Doktorgraden handlet om jernalderen. De siste feltsesongene har Klokkervoll imidlertid fått et helt annet landskap som arbeidsplass: Finnmark.
Som arkeolog på registreringsoppdrag for fylkeskommunen blir han sendt dit prosjektene er. Det kan bety to uker i Båtsfjord, to uker i Mehamn, en periode i Lakselv eller opphold andre steder der det skal undersøkes om planlagte tiltak berører kulturminner.
– Når man jobber for fylkeskommunen og gjør forskjellige arkeologiske oppdrag rundt omkring, så bor man plutselig to uker her og to uker der. Man kommer seg rundt, sa Klokkervoll.
Han er selv nordnorsk, men Finnmark-kunnskapen har kommet gjennom arbeid. Og arbeidet de siste årene har i stor grad handlet om utmark, fjell og spor etter en type jakt som kan være svært gammel.
På jakt etter villreinjegernes skyteskjul
En viktig del av oppdragene har vært å gå i fjellet og lete etter skyteskjul og andre spor etter villreinjakt. Et skyteskjul kan være en relativt enkel steinkonstruksjon, men satt inn i landskapet og sammen med andre strukturer kan det fortelle om svært organiserte jaktformer.
Klokkervoll beskriver felt der antallet skyteskjul kan være enormt.
– Vi kan finne områder med kanskje 200 skyteskjul på et lite område. Slike "kill sites" kan gå tilbake til steinalderen, men noen kan også være så unge som rundt 500 år, fortalte han.
Slike konsentrasjoner reiser spørsmål om planlegging, reinens bevegelser og samarbeid. Klokkervolls beskrivelse viser hvorfor arkeologene ser etter sammenhenger mellom konstruksjoner og terreng, ikke bare registrerer steiner hver for seg.
Antallet alene forteller likevel ikke hvor mange jegere som var i aksjon samtidig. Et område kan ha vært brukt og endret gjennom lang tid. Når ble skjulene bygd, hvilke hører sammen, og hvordan ble terrenget utnyttet? Det er spørsmål et stort jaktfelt åpner for – ikke svar som følger automatisk av å telle konstruksjonene.
Aldersspennet han oppgir, fra mulig steinalder til rundt 500 år gamle anlegg, gjelder denne typen spor. Det daterer ikke automatisk hvert enkelt skjul. Nettopp forskjellen mellom å oppdage et kulturminne og å forstå alderen og bruken av det er viktig i lesningen av landskapet.
Lokalkunnskap er en del av arkeologien
Feltarbeidet handler heller ikke bare om å gå med blikket i bakken. Møter med folk som bruker områdene kan være avgjørende.
Når Klokkervoll og kollegene er ute i fjellet over flere dager, kommer de i kontakt med turgåere, jegere og folk fra reindriftsnæringen. Noen ganger har de opplysninger om kulturminner arkeologene ikke kjenner. Andre ganger kan de forklare hvordan terrenget faktisk brukes i dag - kunnskap som igjen kan gjøre det lettere å forstå hvordan mennesker kan ha brukt det tidligere.
– Hvis det er folk fra reindriftsnæringen eller andre som bruker området, kan de ha sett kulturminner som er interessante eller vite noe om noe vi har funnet. Noen ganger bruker vi også folk fra reindriftsnæringen til å kjøre oss og utstyret opp med ATV, og da prøver vi naturligvis å få ut mest mulig kunnskap om området, sa han.
Det er en påminnelse om at arkeologi ikke bare er fortid. Faget arbeider hele tiden i skjæringspunktet mellom gamle spor, dagens landskap og menneskene som fortsatt kjenner terrenget.
De store funnene er ikke nødvendigvis gull
På kjøkkenet i Båtsfjord kom det uunngåelige spørsmålet: Har arkeologen funnet gull? Klokkervoll lo. Det er et spørsmål arkeologer tydeligvis får ofte.
– Jeg er glad du omformulerte det fra å spørre om jeg har funnet gull. Det er mest detektorister som finner gull, svarte han.
For en arkeolog kan et "stort funn" være noe helt annet enn edelmetall. Det kan være et jaktlandskap der hundrevis av strukturer plutselig danner et mønster. Det kan være en konstruksjon som dokumenterer aktivitet et sted ingen før visste var brukt. Eller det kan være en liten steingjenstand som ser beskjeden ut for et utrent øye, men som bærer tydelige spor etter et menneske som levde for flere tusen år siden.
Klokkervoll har både arbeidet med utmarksregistrering og utgravninger. Han trekker særlig fram steinaldermateriale som noe av det mest slående rent fysisk.
– På steinalderutgravninger kan man finne artefakter av stein som er like skarpe nå som da de havnet i jorda, sa han.
– Finnmark er helt mekka for steinalder
Det er når samtalen kommer inn på steinalderen at Klokkervoll virkelig beskriver Finnmark med store ord.
– Finnmark er helt mekka for steinalder. Hele kyst-Finnmark, sa han.
Klokkervoll forklarer begeistringen med de åpne landskapene. Der andre steder kan ha tykke jord- og torvlag over eldre spor, beskriver han deler av Finnmark der materialet ligger langt nærmere overflaten. Det gjelder ikke overalt, men enkelte steder kan avslag fra redskapsproduksjon ligge synlig i dagen.
Klokkervoll beskriver steder der avslag fra steinproduksjon - små biter som ble slått av da redskaper ble laget - i enkelte tilfeller kan ligge oppe i dagen. Det er nesten vanskelig å ta inn over seg tidsdybden: Et menneske sitter et sted ved kysten og slår et redskap av stein. Tusenvis av år senere kan sporet etter akkurat den handlingen fortsatt ligge der, synlig i landskapet.
– Det er et så opprinnelig landskap her oppe at man mange steder slipper å grave seg gjennom en meter med matjord og torv først. Av og til kan steinalderavslag ligge oppe i dagen. Folk kommer fra andre deler av verden for å undersøke steinalderen i Finnmark, fortalte han.
Et internasjonalt interessant landskap
Klokkervoll forteller at folk reiser fra andre deler av verden for å undersøke steinalderen i Finnmark. Sett gjennom hans blikk blir kysten et sted der store spørsmål om menneskers liv i nord kan studeres gjennom små, konkrete spor.
For folk som bor her kan det være lett å bli blind for hvor spesielt dette er. Et nes kan se ut som "bare et nes". En steinrekke kan ligne natur. En grunn forsenkning kan være vanskelig å skille fra terrenget rundt. Men for et trent arkeologisk blikk kan små avvik være inngangen til en historie som er flere tusen år gammel.
Også møtet med dagens utbygging ligger i bakgrunnen for arbeidet hans. På registreringsoppdrag undersøker arkeologene om planlagte tiltak berører kulturminner. For kystsamfunn som bygger og utvikler seg, gir dette kunnskap om hva som allerede finnes i terrenget – spor som kan være vanskelige å få øye på uten faglig erfaring.
Når et gammelt jaktlandskap plutselig blir synlig
Et tilsynelatende tomt fjellparti kan romme mange spørsmål. Gjennom Klokkervolls beskrivelse får steinskjulene en plass i et større bilde av mennesker som kjente terrenget og dyrene de jaktet på.
Ett skjul er én observasjon. Et område med svært mange skjul gir grunnlag for å lete etter et mønster: Hvor lå jegerne i forhold til terrenget? Hvor kunne reinen passere? Er konstruksjonene fra samme periode, eller er de spor etter flere generasjoner?
Det er denne overgangen fra enkeltobjekt til mønster som gjør arkeologien så sterk. Funnene får betydning når de settes sammen. En stein, en grop, et beinfragment eller et redskapsavslag er ikke nødvendigvis spektakulært alene. Men sammen kan de beskrive økonomi, religion, jakt, status, teknologi og menneskelige relasjoner.
Fra jernaldergraven til fjellet i finnmark
Det er stor avstand mellom et gravmateriale fra Rogaland og et villreinanlegg i Finnmark. Likevel handler begge deler om mye av det samme: å forstå handlinger gjennom spor.
I doktorgraden leser Klokkervoll betydning ut av hvilke dyr som ble valgt, hvilke kroppsdeler som ble lagt ned og hvordan praksisen endret seg. I Finnmark leser han landskapet: plassering av skyteskjul, terrengformer, funn av steinmateriale og spor etter bruk.
Begge deler krever at man motstår fristelsen til å hoppe rett til den mest dramatiske forklaringen. Det er sjelden "gullet" som gir de viktigste svarene. Ofte er det mønstrene i de små funnene som forteller mest.
Og så var det biffen
Intervjuet ender omtrent der det begynte: på kjøkkenet. Maten er nesten klar, og arkeologen har allerede gitt Problemsolver Newsflash en komprimert reise fra steinalderen til jernalderen og videre ut i dagens Finnmark.
Mellom gravmaterialet fra Rogaland og fjellarbeidet i Finnmark har Klokkervoll vist fram et fag der tålmodighet og nysgjerrighet møtes. Historien finnes ikke bare i de store monumentene. Den kan ligge i et fragment, i plasseringen av en steinmur eller i et redskap som fortsatt har en skarp egg.
Neste gang du står på et værhardt nes eller går over et tilsynelatende tomt fjellparti i Finnmark, er det derfor verdt å tenke over én ting: Landskapet kan være fullt av menneskelige spor selv om du ikke ser dem.
Denne kvelden ender reisen ved et middagsbord i Båtsfjord. På tallerkenen ligger biffen. Ute ligger Finnmark – med historier som ennå ikke er lest.
Om intervjuet
Intervjuet ble gjennomført av Bengt-Arne Jørgensen i Båtsfjord 12. september 2026. Reportasjen er bearbeidet av Mr. AI Frilansjournalist på grunnlag av det innsendte intervjumaterialet. Sitatene er gjengitt fra dette materialet. Opplysningene om doktoravhandlingens tittel, år og faglige tema er kontrollert mot Universitetet i Stavangers forskningsdata i DataverseNO. Beskrivelsene fra feltarbeidet og tolkningene av funn er Klokkervolls egne.